Skip to the content

Månedskommentar november

Vi har lagt bak oss en ny runde med rapportering, og vi ser fortsatt en hyggelig utvikling i underliggende inntjening og verdiskapning i våre porteføljeselskaper. Dette til tross for at det ser ut til at inntjeningsveksten på makro nivå har flatet ut det siste året.

Prisingen av verdiskapningen er som alltid uberegnelig, men det siste året har imidlertid mange vinder blåst i samme retning. Absolutt avkastning i 2019 har vært fantastisk i flere av våre markeder og fond. Noe av forklaringen ligger i fallet vi så i aksjemarkedet i 4. kvartal 2018. Men som alltid er det den underliggende verdiskapningen i selskapene som betyr mest over tid.

Vi ser fortsatt potensiale i vårt investeringsunivers, og ser samtidig at kapitalstrømmer og trender fortsetter i favør av teknologi, vekst, Kina og USA. Det etterlater seg muligheter i markeder og regioner som blir relative «tapere», altså der kapitalstrømmen går motsatt vei. 

Norske kroner er et eksempel på en relativ taper.  Hvorfor har «verdens sterkeste» økonomi «verdens svakeste valuta»? Om vi tar utgangspunkt i enkel teori rundt tilbud og etterspørsel skulle et verdifall tilsi at det er flere selgere enn kjøpere av kroner. Statistikk fra Norges Bank underbygger dette gjennom at man der ser at utenlandske aktører selger kroner. To eksempler på selgere. Utenlandske eiere av norske olje eiendeler har solgt for 100 mrd. alene de siste årene. Finansielle aktører har nettosolgt kroner i samme periode. Norsk økonomi er ikke svak, men pengestrømmene går ikke vår vei. Valuta og verdipapirer er et relativt spill, i alle fall på kort sikt. For den langsiktige investor er det vesentlig å ikke la seg påvirke av dette i for stor grad, for det finnes alltid gode fremtidige investeringer der ute.